Du er ikke sliten. Du er i konstant risikovurdering.

“Jeg orker ikke tanken på uken.”

“Jeg må planlegge så jeg ikke krasjer.”
“Jeg vet aldri om jeg tåler det.”

Kjenner du igjen det?

Jeg var der.

Kalenderen er åpen.
Uken ser helt normal ut.
Likevel vurderer du den som et risikoprosjekt.

Du er ikke sliten.
Du er i konstant risikovurdering.

Du sitter ikke bare i et møte.
Du sitter og måler konsekvensen av møtet.

Du går ikke bare i en middag.
Du kalkulerer ettervirkningen.

Og det du tror er ansvar, er egentlig det som holder deg i alarm.

Du prøver å spare energi.
Du planlegger. Regner. Forbereder deg.
Har en exit-plan klar.

Så lenge du lever i konstant risikovurdering, får kroppen aldri erfare at den faktisk tåler livet ditt.

Autopiloten din prøver ikke å sabotere deg.
Den prøver å beskytte deg.

Den husker hvordan det var da kroppen ikke tålte så mye.

Problemet er bare at autopiloten ikke oppdaterer seg selv.
Den oppdaterer seg først når kroppen får nye erfaringer.

Et møte du gjennomfører - og merker etterpå at du fortsatt har energi.

En middag du blir på - og går hjem uten å lure på hva det vil koste i morgen.

En uke som går bedre enn du trodde - og plutselig tenker:
kanskje kroppen min tåler livet mitt igjen.

Og så tenker du:
Åja. Kanskje jeg faktisk tåler dette.

Derfor:

Ikke avlys det første du får lyst til å avlyse.

– Christine