Er jeg redd for å bli 100% frisk?

Er jeg redd for å bli 100% frisk?

Det spørsmålet har jeg kjent mye på.

Når man har vært utmattet, lærer man noe veldig raskt:

At det kan koste dyrt å pushe.
At gode dager kan bli fulgt av dårlige.
At ett feiltrinn kan føles som et tilbakeslag.

Så du blir forsiktig, for å beskytte deg.

Vi hviler litt ekstra, bare i tilfelle.
Sier nei, bare for sikkerhets skyld.
Avbryter ting som egentlig kjennes fine, fordi vi er redd for morgendagen.

Og nesten uten å merke det, begynner mye av energien vår å gå med til én ting:

Å overvåke oss selv.

Hvordan kjennes kroppen nå?
Var dette for mye?
Kommer det til å slå meg ut senere?
Bør jeg roe ned allerede nå?

For mange blir dette en heldagsjobb.

Å leve blir byttet ut med å passe på.

Sitte på sofaen og vurdere om man “har råd” til å dusje.
Si nei før man egentlig vet om det blir for mye.
Kjenne etter i kroppen hvert kvarter.

Da er det frykten som styrer mer enn kroppen.

Det kan høres tungt ut.
Men det fine er dette:

Da handler det ikke om at du er ødelagt.
Ikke om at du er lat.
Ikke om at du mangler viljestyrke.

Det handler om et system som fortsatt står i beredskap.

I mange av historiene jeg har lest og hørt, går én ting igjen:

Mange var egentlig ikke helt utslitte lenger.
Men de var fortsatt redde for å håpe.

For håp kan knuses.

Og da føles det tryggere å bli der man er.
Ikke helt syk – men heller ikke helt levende.

Så man blir stående fast.
Selv når kroppen egentlig tåler mer.

Ikke fordi du mangler styrke.
Ikke fordi du gjør noe feil.

Det er ikke mer kapasitet du mangler.

Det er erfaring av at det er trygt igjen.

For tingen er denne:

Kroppen lærer trygghet gjennom det du gjør – ikke det du unngår.

I mange små øyeblikk.
Der du gjør litt – og merker at det gikk bra.

Slik bygges tillit i kroppen.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, er det kanskje bare én ting å legge merke til:

Hva holder du igjen på som kroppen din kanskje tåler litt mer av nå?

Ofte begynner friheten der.

– Christine