En ting du bør vite før året er over

Jeg innså noe i dag som jeg nesten glemte å feire:

Jeg avslutter 2025 som en helt annen person enn jeg startet –
og kroppen min ble frisk før hodet rakk å tro på det.

Jeg sitter i sofaen med gullmelk i koppen
og ser ut over Bergen i morgenlys,
og én tanke blir stående:

Hva får bli igjen i 2025 –
og hva får vokse i 2026?

For 2025 ble ikke perfekt.
Men det ble godt.

Jeg doblet treningstiden.
Nå gjør jeg 1 time og 20 minutter om dagen – og kroppen tåler det.

Jeg har trent mye rolig, helsefremmende styrke.
Ryggrad. Vagusnerven. Fleksibilitet.
Alt kroppen min lengtet etter.

Og kanskje drømmer du ikke om å trene.
Kanskje har det vært et ekstra tøft år,
og både hodet og kroppen skriker etter hvile.

Kanskje ønsker du bare å starte dagen roligere.
Eller gjøre ting med litt mer glede.

Poenget er det samme:
Små valg flytter oss mer enn store planer.

Men jeg traff ikke alt.

Jeg trente nesten bare på lav intensitet.
Jeg kaller det: jeg gjør så godt jeg kan.

Jeg gikk langt, men løp lite.
Så 2026 får flere løpesteg.

Og mange av turene gikk jeg alene –
ikke fordi jeg ikke ville være sosial,
men fordi jeg ikke turte love at jeg orket.

Jeg lengter etter gode samtaler.
Det vil jeg endre i 2026.

Men her er tingen:

Dette var året energien kom tilbake.
Dette var året jeg gikk fra syk til frisk.
Dette var året jeg begynte å stole på kroppen min igjen.

Alt annet er pynt.

Og her er læringen jeg tar med meg videre:

Fremgang betyr mer enn gap.
Når kroppen får det bedre, får livet det bedre – med én gang.

Derfor gjør jeg alltid det samme i desember.
Jeg setter meg ned, rydder litt i hodet,
feirer det som faktisk gikk bra –
og legger et vennlig spor for året som kommer.

Og fordi fremgang betyr mer enn gap,
bruker jeg bare to spørsmål:

1. Hva var min viktigste seier – og hvorfor?
   (Det viktigste, ikke det største.)

2. Hva var min største læring – og hvorfor var den viktig?
   (Det som faktisk gjorde dagen lettere.)

De peker ikke på alt du burde gjort.
De peker på alt som faktisk bar deg.

Og ofte er én ting mer enn nok.

– Christine