Er det bare meg som ligger bakpå?

Er det bare meg —

eller føles det allerede som om året har kommet litt for langt… uten deg?

Midten av januar er ofte sånn.
Mange kjenner at de burde vært mer i gang nå, hatt mer energi, følt seg litt mer på plass i det nye året.

Og hvis du har vært sliten lenge, er det ikke rart om kroppen henger etter — selv om viljen er der.

De som har vært lenge slitne, trenger ikke en ny start.
De trenger en trygg start.

Jeg har kjent ekstra på dette i år.

Hver dag siden 1. januar har jeg spent på meg skiene og gått et par timer på byfjellet.
Det handler ikke om å prestere, men å være ute i dagslys. I fjor gjorde jeg det samme.

For noen år siden handlet dagene mine om å komme meg gjennom.
Nå handler de om å leve.

Selv om jeg har vært frisk i over ett år nå, har jeg øyeblikk og dager der jeg har kjent gamle symptomer.

Jeg løper nå, men jeg kan fortsatt løpe på meg symptomer.

Likevel, jeg er ikke redd. For jeg vet hvor jeg er på vei.

Tingen er:

Å være symptomfri er ikke det samme som å være fri.
Frihet kommer når du kan stole på kroppen din igjen.

Å ha kommet så langt at kroppen ikke lenger styrer livet ditt med frykt.

Fremgang er ikke en rett linje.
For de fleste av oss skjer det sånn her:

Litt mer kapasitet.
Litt kortere dårlige dager.
Litt lengre gode perioder.

Og plutselig en dag ser du deg tilbake og tenker:
Oj… jeg lever jo faktisk igjen.

Om du lengter etter mer energi, mer frihet, mer liv:

Vit dette:

Du er ikke for sent ute, du ligger ikke bak.
Kroppen din jobber med deg – selv når det ikke føles sånn.

Fremgang kjennes sjelden ut som fremgang når du står midt i den.

Ofte forstår du først hvor langt du har kommet – når du ser deg tilbake.

Det er sånn veien bygges.

– Christine