Kanskje er ikke kroppen problemet

Noen ganger er det ikke viljestyrken som svikter i januar.
Det er tilliten.

«Jeg burde begynt med isbading», sa en venninne.

Hun er sliten.
Samvittighetsfull.
En sånn som alltid gjør det som er «riktig».

Jeg sa hun ikke trengte å presse kroppen sin mer.
Ikke nå.

For spørsmålet er ikke om noe er bra i teorien –
men om kroppen opplever det som trygt akkurat nå.

Det er så lett å jage følelsen av å være flink.
Mye viktigere er det å legge merke til:
Hva gir deg faktisk mer energi etterpå?

Hun er én av mange.

De mangler ikke viljestyrke.
De har bare brukt altfor lang tid på å overstyre
det som egentlig vet veien,
så lenge at kroppen har sluttet å stole på dem.

Og prisen?

Ikke bare lav energi.
Men et liv der hvile aldri helt virker.
Der du må ta deg sammen for å starte dagen.
Der glede må planlegges.
Der det som før ga energi, begynner å koste.

Kroppen er ikke noe som skal fikses
med perfeksjonisme, biohacking eller enda en plan.

Den er et system som responderer ærlig
på hvordan vi lever.

Og noen ganger er tretthet ikke svikt –
men informasjon.

Vi blir ikke alltid sterkere av mer press.

Hvis vi pusher for mye,
går kroppen i overlevelse.

Hvis vi hviler uten kontakt,
mister den kapasitet.

Det kroppen trenger,
er signaler om at det er trygt å våkne.
Trygt å produsere livskraft igjen.

Hva om kroppen ikke er noe som må pushes –
men noe som allerede vet veien,
hvis vi lytter?

Så i stedet for å spørre:
«Hva burde jeg gjøre nå i januar?»

Spør heller:
«Hva trenger jeg nå –
som faktisk gir meg mer etterpå?»

– Christine