Kroppen sier ifra – og vi kjører videre

«Jeg har holdt det gående.
Men nå kjenner jeg at det har kostet», sa hun til meg.

Jeg kjente trettheten bak styrken hennes.
Jeg var en sånn selv.

Hun med gassen i bånn –
med kroppen i baksetet.
Kjeven i spenn.
Skuldrene hevet helt frem til klokken fire.

Motoren gikk.
Men det luktet svidd.

Vi kommer oss fremover.
Men det koster mer enn vi forstår.

For det som skaper mer rom,
er ikke at vi presser mindre –
men at vi slutter å overstyre kroppen
når den først sier ifra.

Alt starter der.

Når signalet kommer.
Og vi likevel kjører videre.

Du kan fungere lenge sånn.
Levere.
Ta ansvar.
Holde tempo.

Men kroppen lærer noe helt bestemt av det:

At den må stå klar.
I beredskap.

Ingenting stopper deg.
Det er det som er problemet.

Du gjør det du skal.
Svarer når det trengs.
Og merker først hvor sliten du er
når det blir stille.

Så livet blir smalere.

Kroppen holder igjen,
selv når livet egentlig er trygt.

Kanskje holder du pusten
uten tydelig grunn.

Så legg merke til én ting i dag:

Hvor i livet ditt overstyrer du kroppen litt –
selv om signalet allerede har kommet?

Det er akkurat denne nysgjerrigheten
jeg selv har brukt mye de siste årene.

Ikke for å presse meg frem.
Men for å legge merke til
hvor det finnes litt mer rom.